Historien til PiaMia

Jeg har en historie jeg har delt med mange. Historien har blant annet vært skrevet i Norsk siorbajas ringens medlemsblad.

Jeg har hatt historien på flere forum, og der blir jeg takket for at jeg deler dette med dem. Derfor vil jeg dele denne historien med dere også, som kanskje ikke har lest den enda. Det er PiaMia som er på min layout, vakker som hun enda er og til høsten blir hun 5 år gammel. Hun er blitt mamma selv til 2 fantastisk kull og et av hennes barn bor sammen med oss. Sherry My Rose er hennes datter.

På bildet er kattungene 1 døgn gamle, siste kattunge er enda ikke født. Men en guttepus fødes i løpet av 2. døgnet.

PiaMia kjempet og vant

Historien om PiaMias kamp for livet
Den 13. august 2005 kommer endelig de kattungene jeg har ventet så utrolig lenge på. Mamma til kullet er Legacy New Hope av Ziamizzimo (N) og IC S*Blue Iam's Ehecatl er pappaen. Og PiaMia er deres datter.

Til daglig kalles mammapusen Hopy og pappakatten Ezy. Hopy er en utrolig dyktig mamma til sine små, hun passer på dem og ligger tålmodig sammen med sine barn. Et vakkert syn, der mor og barn synes å ha det fint.
Denne fødselen skulle vise seg å bli langvarig, for hele to dager gikk det før alle kattungene var ute. Den siste lille gutten kom et helt døgn etter de andre.
I dette kullet var det to jenter og én gutt. Det er den ene lille jenta i dette kullet som skulle bli mitt lille solskinnshåp. Hun er vel allerede nok så kjent i siamesermiljøet som min lille stolthet: Hun heter (N) Himmeltindens PiaMia.

KAMP FOR LIVET

Jeg hadde gledet meg utrolig til at jeg skulle få disse kattungene, og ville at alle skulle leve uansett hva. Men dette skulle vise seg å bli en utrolig hard kamp om liv og død. For PiaMia var ikke sterk da hun kom til verden.
Hun var slapp og ville ikke ta til seg næring ved puppen til sin mamma. Jeg satte henne til puppen og hun skled av, sånn fortsatte jeg det første døgnet. Det virket som hun spiste da hun lå til mammas pupp, men vekta viste noe helt annet. Etter det første døgnet var hun gått så kraftig ned i vekt, at jeg begynte å gi henne morsmelkstillegg. Vekta kom seg sakte men sikkert, og lille "Pia mi" som jeg kalte henne, ble mer og mer livlig. Hun ville virkelig leve, lille "Pia mi".

DØDEN NÆR IGJEN
Da hun var en uke gammel, virket det som om hun fikk næring fra mammapus, og jeg bestemte meg for å sove hele natten igjennom. For nå var jeg sliten, etter en ukes mating av kattungen, med to timers mellomrom hele døgnet. Men det skulle jeg ikke ha gjort, for om morgenen ligger "Pia mi" helt livløs i et kaldt hjørne av kurven. Mammapus har nok skjønt at denne lille ikke skal leve og har flyttet henne bort fra de andre.
Så der ligger lille jenta mi og ser død ut, og jeg tar henne opp og skriker av sorg. Det er da det begynner å bevege seg i handa mi igjen; Pia mi, lever! Men bare så vidt. Jeg lager til melkeblanding til henne i en fart, og hun tar det til seg i et langsomt tempo. Men hun får det nå i seg på et vis. Vi begynner igjen med døgnvakt på henne, for jeg vil ikke miste henne for alt i verden. Den lille utrolige rare, stygge lille kattungen. For hennes utseende var ikke videre vakkert.
Så fikk de andre to kattungene åpne øyne, men ikke "Pia mi". Hun hadde fått øyebetennelse, og vi måtte bruke øyedråper. Det tok en uke før vi endelig fikk se hennes øyne.
Hun var kvikk og slapp om hverandre. Veterinæren sa at hun kom til å dø, at det bare var et tidsspørsmål. Derfor var det likeså greit å la henne slippe å lide, sa han, og ville avlive henne. Veterinæren mente hun hadde immunsvikt og at dette ville hun nok slite hardt med. Men jeg ville da ikke avlive et dyr som kjempet så tappert for å leve som det "Pia mi" gjorde. Hos meg skulle hun få en sjanse, selv om hun ikke var helt frisk.

NY SKREKKOPPLEVELSE

Hun var fremdeles i live da hun var én måned gammel, men da ble hun også utrolig mye dårligere. Hun hadde begynt å lære seg å gå på dokasse, og fikk nok så sannsynlig i seg bakterier hun ikke skulle ha. Nå fikk hun sin første penicillinkur. Jeg trodde at jeg nå kom til å miste henne, for første gang nektet hun helt å ta til seg næring. Hun lå apatisk for seg selv i kurven, der jeg så vidt hadde fått i henne medisinen og litt melkeblanding. Et helt døgn lå hun slik. Men like plutselig som hun var dødssyk, var hun en vill og rampete kattunge igjen. Der skremte hun meg igjen lille "Pia mi".
PiaMia var en aktiv kattunge når hun var i form. Når det gjaldt gardinklatring og slåssing med søskenene var hun en ener. Ingen av de andre kunne måle seg med hennes villskap og oppfinnsomhet. Hun plukket blomster, hoppet opp hvor hun måtte ha hjelp for å komme ned igjen. Hun var mer eller mindre overaktiv når hun var i form. Det var akkurat som om hun skulle ta igjen det som hun gikk glipp av i de periodene hun var syk.
Tiden frem mot vaksinasjonen gikk veldig bra, så både jeg og veterinæren mente at hun var kommet seg, og ville tåle å bli vaksinert. Og vaskinert ble hun da hun var 12 uker.

VAKSINERINGENE
Og "Pia mi" blir nok en gang så syk at hun verken spiser eller drikker. Jeg må til med sprøyter og tvangsfôring nok en gang. Hun kommer seg igjen og alt ser ut til at lille Pia vil overleve denne gangen også.
Da vi skulle sette 2. vaksine på henne, var jeg redd hun skulle få tilbakefall igjen, og bare ventet på at hun skulle sykne hen. Og frykten slo til; syk ble hun, og denne gang enda verre enn første gang. Men nå var jeg blitt så apatisk at jeg sa inni meg, ja, ja, dette er vanlig, du overlever nok dette óg. Men det tok faktisk tre dager før Pia spiste normalt og begynte å bevege seg på gulvet igjen.
Jeg var veldig usikker på framtiden. Jeg hadde jo lyst til å stille henne ut. Hadde lyst til å avle på henne. I samtale med veterinæren om hvordan jeg for ettertiden skulle behandle henne, fikk jeg svaret at sjansene for at alt ville gå bra var 50/50. Enten var dette en fase som gjorde Pia sterkere i sitt svake immunforsvar, eller så var dette noe som ville vedvare livet ut. Og ble det slik, ville jeg ikke kunne utsette katten for farer, der smitte og bakterier florerer.

8 uker gammel, sitter PiaMia sammen med sin kull bror. Der man tydelig kan se størrelseforskjellen mellom 2 like gamle kattunger

STERKE BÅND
Aller siste gang PiaMia var syk var etter siste vaksine.
Både veterinæren og jeg tror at faren er over for Pia, og vi tror begge at PiaMia nå er utstyrt med et utrolig godt immunforsvar, etter alt det hun har kjempet seg gjennom.
PiaMia har kjempet for sitt liv, og jeg har kjempet for hennes liv. I dag, når jeg sitter og beundrer denne vakre skapningen, angrer jeg ikke. Vi har fått et utrolig sterkt bånd, jeg og PiaMia. Hun må være der jeg er. Er jeg borte fra henne, sier hun i fra at det ikke var nødvendig å forlate henne. Og er jeg borte tenker jeg på om Pia spiser og drikker, om hun har det bra uten meg, som ble hennes reservemamma.
Livet er verdt å kjempe for.