Hundens helse

Hypoglykemi

Hypoglykemi (lavt blodsukker)

Hypoglykemi er en tilstand i det sentrale nervesystemet som blir utløst av lavt blodsukker. Det skjer for det meste hos små,unge,stresset eller veldig aktive hunder og er et problem hos chihuahua valper.
Disse valpene er ikke i stand til å lagre nok glykose, og når den lagrede glukosen er oppbrukt, vil kroppen begynne å bruke av energi opplagre i fett. Små valper har imidlertid veldig lite fett under huden. Når energi ikke lenger kan oppnås fra leveren eller fett, vil hjernen lide av mangel fra dens energikilde og slutte med å fungere normalt.

Symptomer:
Symptomene kan komme plutselig og kan være:
-søvnighet
-slapphet
-ikke matlyst
-ikke koordinasjon
Hvis en overser eller lar valpen gå uten behandling kan tilstanden forverres og valpen får krampeanfall, mister bevisstheten og i verste fall dø.

Forebygging:
Små hunder/valper som er syke, tresset, hopper over måltider eller er ekstrem små eller unge, har den største risikoen til å bli berørt av denne tilstanden. Hunder/valper med parasitter, fryser eller har diare er også mer utsatt. Noen valper er så aktive at de glemmer å spise når de skal, og andre har spiseproblemer. Du kan forhindre en potensiell livstruende situasjon ved å fore din valp med flere små måltider gjennom hele dagen.
En valp under 7 mnd bør ikke gå uten mat i mer enn 4-5 timer.
Om natten bør valpen ligge å sove godt og varmt på en liten plass, så den ikke bruker en masse energi på å holde varmen, leke eller bjeffe.

Behandling:
Hvis du får mistanke om at din valp har et hypoglykemianfall, så reager øyeblikkelig, da det kreves førstehjelp. Gni litt honning på valpens gommer og gane med en finger. Ikke tøm noe ned i valpens hals da den kan bli kvalt.
Hold valpen varm og lag en blanding av kamillete og honning. Bruk en engangssprøyte og gi valpen blandingen langsomt. Etter kort tid bør du se at valpen kvikner til. Når valpen har kommet til kreftene og drikker selv, bør du gi den litt mat som har høyt proteininnhold (kjøtt, kylling eller kylling babymat på glass)
Husk at valpen skal være under oppsyn resten av dagen!

Hypoglykemi rammer oftes valper. De fleste vokser det av seg, ca. i 7 mnd alder og kan utmerket leve et normalt hundeliv.
Alle med miniatyrraser bør være oppmerksomme på symptomene og straks gi førstehjelp/behandling ved denne tilstanden i hele hundens liv, og spesielt i stressete perioder.

Diabetes
Diabetes forekommer hos hund og katt, og sykdommen er helt analog med forholdene hos menneske. Sykdommen er arvelig, men kan også være resultat av overvekt, autoimmun lidelse eller direkte skade av bukspyttkjertelen. Insulinutskillelsen fra bukspyttkjertelen vil dermed reduseres, og føre til at dyret får konstant forhøyde blodsukkerverdier.

Symptomer
Eieren vil merke at hunden eller katten drikker og tisser mer enn vanlig. Selv om appetitten gjerne er stor vil dyret tape vekt. Ukontrollert diabetes vil med tiden gi redusert allmenntilstand og gi komplikasjoner som katarakt og karamellisering av perifere nerver. Videre er nedstemthet og oppkast vanlig ved manifest diabetes.

Diagnostisering

Diagnosen stilles ved hjelp av blodprøve hvor man måler blodsukker etter at dyret har fastet en periode. Dersom verdiene havner godt utenfor referanseverdiene er diabetes påvist.

Behandling
Som for mennesker vil behandlingen beståi daglige insulininjeksjoner. Det er viktig å være klar over at man i de fleste tilfeller må påregne livslang terapi, og således må eier være motivert til å følge opp pasienten. I tillegg til medisinsk behandling skal dyret settes på diett og leve en regelmessig tilværelse med hensyn på fôrtildelinger og mosjon. Det er videre anbefalt å sterilisere tisper, etter som hormonelle forandringer i løpetiden påvirker blodsukkerverdiene.

Eierens oppfølging vil bestå i regelmessig kontroll hos veterinær og måling av sukkerinnholdet i urinen ved bruk av urinstix. Man må også holde øye med drikkelysten, i det forøket vanninntak indikerer at sykdommen ikke er under kontroll.

Da lidelsen anses arvelig frarådes avl på affiserte dyr.

Øyelidelser hos hund
Øyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall føre til både smerter, blindhet og død dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er også arvelig belastet, men graden av arvelighet kan variere rasene i mellom.

Har du mistanke om at hunden din har en øyelidelse bør du få den øyenlyst hos en spesialist. Ta kontakt med din lokale veterinær og be om råd.

Sykdommer i øyet

PRA (progressiv retinal atrofi)
PRA nedarves recessivt og har per dags dato ingen effektiv behandling. Symptomene er redusert mørkesyn og etter hvert nattblindhet. PRA angriper først netthinnens staver (cellene som oppfatter svakt lyset i skumring og demring og når lysforholdene ellers er dårlige). Redusert synsoppfatning fører til at øyet kompenserer lyset ved hjelp av pupilldilatasjon (store pupiller som ikke trekker seg sammen i sterkt lys). Dette, sammen med en økt refleks på netthinnen, fører til at hundens øyne skinner i grønt eller gult under spesielle lysforhold. Siste fase av denne sykdommen fører til blindhet. Hunder som har PRA får også ofte katarakt (grå stær).

Tørre øyne (keratoconjunctivitus sicca)
Tørre øyne eller keratoconjunctivitus sicca (KCS) er en sykdom som skyldes nedsatt tåreproduksjon. Symptomene er gjerne kløe, irritasjon, lysskyhet og manglende glans i øyet som følge av lite tårevæske. Vedvarer sykdommen får hornhinnene også ofte en ujevn overflatestruktur. Årsaken til manglende tårevæskeproduksjon kan skydes manglende stimulasjon av tårekjertlene på grunn av feil i nervebanen eller feil på kjertlene. Tette tårekanaler kan også være en årsak. Sykdommen behandles med medikameter eller gjennom kirurgisk inngrep.

Man er usikker på om sykdommen er arvelig belastet eller ikke, men det anbefales ikke å bruke dyr med KCS i avl.

Øyekatarr (conjunctivitis)
Øyekatarr (conjunctivitis) kalles også konjunktivitt er en betennelse i konjunktiva (øyets bindehinne) som ofte gir røde øyner. Lidelsen finnes i flere former og kan forårsakes av bakterier og virus eller utløses av en allergisk reaksjon.

Akutt, infeksiøs konjunktivitt (vanlig øyekatarr) varer mindre enn 3-4 uker. Den rammer ikke selve øyet, og det medfører derfor ingen fare for synet. Tilstanden er svær vanlig i allmennpraksis og forekommer ofte hos dyr, der den gjør seg gjeldende som utflod fra øynene. Infeksiøs konjunktivitt kan skyldes bakterier eller virus. Klinisk kan det være vanskelig å skille de to.

Sykdommer i øyelokket

Feilstilte/overtallige øyenhår (feilstilte cilier)
Dette er øyenhår som ikke vokser fra normal plass og vender inn mot øyets slimhinne og hornhinne og skaper irritasjon. Symptomene varierer etter cilienes retning. Økt tåreflod, sammenknipning av øyelokkene og hornhinnebetennelse kan være symptomer på slike problemer. I alvorlige tilfeller kan det oppstå dype sår i hornhinnen og betennelse i regnbuehinnen.

Ekstra rad med øyenhår (distichiasis)
Distichiasis er betegnelsen på en ekstra rad med øyenhår som skaper irritasjon i øyet. Hårene kan fjernes gjennom å ødelegge hårsekkene ved brenning, kuldebehandling eller gjennom et kirurgisk inngrep. Hårene kan også være så myke og små at de ikke skaper irritasjon.

Ektopiske cilier
Ektopiske cilier er en tilstand der enkelte, ekstra øyenhår sitter 2-6 mm innen for øyelokkskanten, på innsiden av det øvre øyelokket. De er gjerne rettet direkte inn mot hornhinneflaten og kan forårsake sterk irritasjon, som kan resultere i betennelse og sår på hornhinnen. Problemet kan fjernes kirurgisk.

Trichiasis
Trichiasis er en tilstand der normalt plasserte øyenhår har feil retning. De kan irritere øyets slimhinne og hornhinne. Årsaken til sykdommen er som oftest arr etter en tidligere skade i øyelokkskanten. Problemet kan fjernes kirurgisk eller gjennom brenning.

Øyelokkbetennelse (blepharitis)
Øyelokkbetennelse (blepharitis) kalles også blefaritt og er en betennelse i øyelokkskanten, som oftest forårsaket av såkalt blepharochalasis, som er overskudd av hud på øvre øyelokk slik at denne henger som en fold nedover øyelokkskanten.

Lidelsen skyldes en defekt funksjon av kjertlene på øyelokksrendene (blepharitis squamosa), eventuelt i perioder komplisert med infeksjon (blepharitis ulcerosa). Sees ofte i kombinasjon med refraksjonsanomalier, seboré og eksem.

Symptomer er et kronisk forløp, med røde fortykkede øyelokkskanter, korte uregelmessige cilier og tørre skjell

Cherry eye

Hva er ” Cherry eye”?
Tårekjertelen (Glandula membranae nictitantis, som produserer 30-57% av tårene til øyet!) som ligger under blinkhinnen, kommer av ukjent grunn plutselig tilsyne i øyekroken. Kjertelen er glatt, rosarød og dekker ofte noe av øyet. Oftest er det unge hunder som får dette på kun ett øye. Mange får etter kort tid også problemer på det andre øyet.

Hva gjør man med dette?
I tidligere tider klippet dyrlegene bort kjertelen og så var man ferdig med problemet. Noen eiere har også prøvd å dytte kjertelen på plass flere ganger daglig i håp om at den blir borte. Så enkelt er det dessverre ikke. Kontakt din dyrlege, aller helst en med spesialkompetanse innenfor øyesykdommer, så raskt som mulig og be om å få sydd ned kjertelen bak blinkhinnen.

Hva skjer hvis jeg ikke gjør noe eller hvis kjertelen blir klippet bort?
De aller fleste hunder vil da få problemer med nedsatt tåreproduksjon etter noen år. Det skjer ikke med en gang da unge hunder produserer mye tårevæske. Når tåreproduksjonen går ned tørker hornhinnen ut og det oppstår en betennelse i hornhinnen (KCS). Dette er smertefullt og hunden kan etter en tid bli blind av det (det utvikler seg et brunt pigmentlag over hornhinnen som reaksjon på betennelsen).

Enkelte raser er mer disponert enn andre. Amerikansk cocker spaniel er derimot hyppig representert. Generelt er det en del hunder som er plaget av lav tåreproduksjon. Oppdager man et seigt, farget sekret i hundens øyekrok, bør man få sjekket tåreproduksjonen.

Innvollsorm

Innvollsorm hos hund er vanlig og de fleste hunder får innvollsorm en eller flere ganger i løpet av livet. Særlig valper kan få problemer på grunn av manglende motstandskraft samtidig med at de utsettes for et større smittepress. Ubehandlede valper vil derfor kunne utvikle klare symptomer på smitte. Voksne hunder kan derimot være smittet og ha moderate mengder invollsorm uten å vise spesielle symptomer. De vil derfor kunne være en mulig smittekilde for andre hunder hvis de ikke behandles. Ved større mengder innvollsorm vil selv voksne hunder kunne utvikle sykdomstegn. Smitte fra hund til menneske kan forekomme, men gir vanligvis ikke alvorlige problemer. For å hindre smitte mellom hunder og fra hund til menneske kan det være hensiktsmessig å behandle hunder mot innvollsorm etter et veloverveid program.

Har hunden min orm?
Våre hunder kan være vertskap for mange forskjellige typer innvollsorm og kan ha flere typer i tarmen samtidig. Det er sjelden man ser rundormarter som spolorm, hakeorm og piskeorm i avføringen, men spolorm kan av og til sees i oppkast. Egg kan likevel skilles ut i et stort antall, da egg fra innvollsorm er så små at de ikke kan sees med det blotte øye. Dyrlegen kan ved hjelp av mikroskop se etter egg i avføringen, men dette kan være vanskelig. Selv om man ikke finner egg i avføringen kan hunden likevel være smittet, da utskillelsen av egg ikke er konstant, men periodisk.

Bendelorm kan i tillegg til å skille ut egg utskille hele ledd, som kan sees ved endetarmsåpningen og i avføringen.

Et eller flere av punktene nedenfor kan være tegn på at hunden har innvollsorm:

-Hunden klør og slikker seg bak
-Avmagring
-Glansløs pels
-Diaré
-Oppkast
-Hoste
-Brekninger
-Utspilt buk
-Forstoppelse
-Hvilke typer ormer finnes?
Spolorm forekommer ofte og det finnes flere arter. Den vanligste er Toxocara canis. Voksen orm lever i tarmen og kan bli opptil 18 cm lang. Smitte skjer ved inntak av egg eller larver. Hos valper og unge hunder vandrer larvene så fra tarmen, gjennom lever og lunger og når til slutt tilbake til tarmen. Hos voksne hunder med et velutviklet immunsystem vil denne vandringen være begrenset, men hos tisper kan man finne larvestadier som ligger i en slags hviletilstand i kroppen. Disse larvene frigis i forbindelse med drektighet og die og smitter dermed videre til valpene.

Piskeorm er inntil 7 cm lang, rund og formet som en pisk. Piskeorm er ikke uvanlig i Norge og smitter ved inntak av egg eller larver. Piskeorm vandrer ikke i dyret, men utvikles til voksen orm i tarmslimhinnen.

Hakeorm er en blodsugende innvollsorm som er mellom 1/2 - 2 cm lang og det finnes flere arter. En art forekommer i Norge, mens andre kan påvises hos importerte hunder. Ved kraftige angrep kan dyret utvikle anemi (blodmangel). Smitte skjer ved inntak av larver fra miljøet, i byttedyr eller via huden.

Bendelorm er vanlig i våre omgivelser og det finnes mange forskjellige arter. Bendelorm har en livssyklus som omfatter flere stadier. Egg utskilles fra vertsdyret og tas opp av mulige byttedyr. Larvene (mellomstadiene) utvikles videre i disse mellomvertene som kan være mus, fugl, fisk, lopper og andre byttedyr. Voksne ormer lever i tarmen hos hovedverten og kan være fra noen millimeter til flere meter lange.

Hvordan smittes hunden?
Spolorm overføres som egg eller larver fra avføringen fra andre hunder eller de kan tas opp fra smittede byttedyr. Valper kan i tillegg smittes via moren allerede i de to siste uker før de fødes og senere via morsmelken. Valper og hunder med spolorm utskiller et enormt antall egg. Disse eggene er svært motstandsdyktige og kan overleve i omgivelsene i årevis.

Piskeorm overføres som egg eller larver via munnen fra avføring i omgivelsene.

Hakeorm overføres som egg eller larver fra avføring. Larvene kan også trenge gjennom huden og derfra vandre rundt i hundens kropp for deretter å etablere seg som voksne i tarmen.

Bendelorm overføres som mellomstadier i fra smittede byttedyr som fugl og mus, lopper, rått kjøtt eller rå fisk. Larvene frigjøres og etablerer seg så som voksne bendelorm i tarmen.

Hvordan beskytte hunden?
Det er vanskelig å unngå smitte da egg og larver av innvollsorm kan finnes i omgivelsene og i byttedyr. Egg har spesielt god overlevelsesevne i miljøet. Det er derfor hensiktsmessig å behandle hunder mot innvollsorm regelmessig etter et veloverveid program.

Valper

Første behandling mot spolorm ved 2 ukers alder
Deretter hver 14. dag, dvs ved 4, 6 og 8 ukers alder
Unghunder

Behandles ved 3, 4, 5 og 6 måneders alder
Deretter hver 3. måned frem til 1-års alder
Drektige/diegivende tisper

Behandles 7-10 dager før forventet fødsel
Behandles samtidig med valpene 4 uker etter fødsel
Voksne hunder

Ved lav smitterisiko:

Behandles ved påvisning av eller mistanke om innvollsorm
Vurdér behandling før og etter utstillinger og kennelopphold
Ved økt risiko behandles hunden 2-4 ganger i året.

Dette gjelder f.eks.:

-Hunder som lever i kennel
-Hunder som ofte ferdes på felles treningsbaner/utearealer
-Jakthunder og andre hunder som ferdes mye i naturen
-Vurdér behandling før og etter utstillinger og kennelopphold

Ved utenlandsreise

Hunder skal behandles mot bendelorm med godkjent virkestoff (prazikvantel) i forbindelse med hver utenlandsreise*

Vurdér også behovet for samtidig behandling mot andre typer innvollsorm, samt forebyggende middel mot flått, lopper, mygg og sandfluer

*NB! Det er krav om behandling mot bendelorm med preparater inneholdende prazikvantel ved tilbakeførsel/innførsel til Norge fra de fleste andre land og enkelte land kan ha egne særkrav ved innreise. Kontakt din dyrlege for oppdaterte opplysninger om spesielle krav, vaksinasjoner og for utstedelse av pass før du tar med dyr på utenlandsreise. Se også Reise med hund eller katt

Hvordan behandle?
Det er nå mulig å behandle større valper, unghunder og voksne hunder mot spolorm, hakeorm, piskeorm og bendelorm med en 1-dags behandling. Ormtabletter fåes kjøpt reseptfritt på apotek eller hos veterinær. Tablettene gis etter hundens vekt og det er som regel nok med en dags behandling, litt avhengig hvilket preparatet du velger.

Kilde: Bayer animalt health.

Luftrørskollaps

Luftrørskollaps er svært vanlig hos miniatyrhunder. Dette er en nedarvet sykdom som finnes hos stort sett alle småraser. Det som skjer er at det C-formede luftrøret av brusk har en svakhet slik at det klapper sammen under sterkt trykk. Det skjer ofte når hunden er opprømt eller stresset og derfor puster heftig. Luftrørs-kollaps finnes i ulike grader, noen får svært sjelden anfall, mens andre har anfall daglig og man kan til og med høre de ”snorke” hele tiden når de puster. Harkingen ved luftrørskollaps er svært karakteristisk. På engelsk kalles den ”goose-honk”, den høres altså ut som en gås som skriker. Hunden vil også innta en spesiell kroppsposisjon for å prøve å skaffe seg mer luft. Den vi strekke hals, skyte albuene ut og strekke på kroppen. Du vil se at brystkassen jobber voldsomt.

Det beste man kan gjøre når dette skjer er å prøve og roe ned hunden. Stryk den varsomt over halsen. Om dette ikke virker så prøv å hold for nesa slik at den blir tvunget til å puste gjennom munnen. Om hunden er hardt rammet av dette bør man dra til dyrlege for å drøfte om det er nødvendig med medisinering.

Man kan gi hostedempende midler for å hindre irritasjon i luftrøret. Man kan gi steroider for å hindre betennelse og væskedannelse i lunger og vev. Og man kan gi midler som utvider luftveiene. Alt dette bør veterinæren vite om, men vær obs på at enkelte dyrleger ikke har hørt om tilstanden.

Vannhode
Kort forklart om vannhode:
I hundens hjerne har vi et kammer, dens vev produserer spinalveske (også kalt Ø-veske) som renner langs ryggraden og rundt i hjernen. En hund med vannhode overproduserer denne vesken og får derfor et trykk på hjernen. Dette kan ofte sees ved at hunden har en utpreget skalle. Graden av vannhode varierer, i noen tilfeller dør desverre den rammede hunden som valp. Andre er moderat eller mindre rammet og kan leve et fungerende liv ved hjelp av medisiner.Her brukes steroider som er vanndrivende. Vannhode merker man gjerne når valpen er ved ca 4 mnd alder, men kan også oppdages langt senere.

Tegn på vannhode hos valp kan være:

-Veldig overdreven hvelving på hodet
-Dårlig balanse
-Den er liten i forhold til andre i kullet
-Lite aktiv, lite leken og kansje noe treg
-Anfall
-Øyne som skjeler utover
Hos Chihuahua har hunder med vannhode gjerne stor åpen fotanell.
Vannhode er arvelig, men kan også oppstå ved skade o.l.
En hund med vannhode kan ikke brukes i avl.

EPILEPSI HOS HUND

Epilepsi er en relativt vanlig sykdom hos hund. Sykdommen kan forekomme hos alle hunderaser, men det kan se ut som den er mer utbredt hos enkelte raser, eller hos enkelte linjer innfor rasen. Hvilke raser dette gjelder har variert med årene, og er også forskjellig i forskjellige land.

Diagnosen epilepsi brukes på sykdommer som karakteriseres av tilbakevendende epileptiske anfall som skyldes sykelige forhold i hjernen. Sykdommen kan forekomme i ulike styrkegrader fra milde anfall (rastløshet, snusing, piping, stirrende blikk og varierende grad av ustøhet) til de større anfall med tap av bevissthet, kramper, fråde om munnen, avgang av urin og avføring og stive lemmer.

Felles for alle slike anfall er at de kommer plutselig og er som regel relativt kortvarige. Anfallet er som regel over etter noen minutter og etterpå vil hunden ofte være usikker og trett og søke trøst hos eieren. Mange hunder vil gjerne spise og drikke uten måtehold etter et anfall, noe de ikke bør få lov til.

Anfallene kan være hyppige eller sjeldne, og de kan av og til utløses av psykiske påkjenninger som plutselig støy, at eieren reiser bort, stress, uro i huset osv. Hvis anfallene er hyppige, kan de som regel holdes bra i sjakk med medisiner.

Man skiller mellom to former for epilepsi, nemlig idiopatisk og ervervet epilepsi.

Idiopatisk epilepsi er en tilstand hvor man ikke kan finne årsaken til anfallene. Det antas at hunder med denne lidelsen har en genetisk bestemt lav krampeterskel.

Diagnosen ervervet epilepsi brukes når man kan forklare årsaken til anfallene, som oftest patologiske (sykelige) forandringer i hundens hjerne, eller stoffskifteproblemer som kan føre til anfall.

Dersom det er snakk om forandringer i hjernen kan disse være forbundet med ytre skade eller tidligere forandringer pga infeksjoner eller liknende. Hos eldre dyr er også svulster en mulig årsak.

Diagnose
Epilepsi kan ikke diagnostiseres ved hjelp av enkle laboratorietester. Som regel er hunden symptomfri når den er hos veterinær, og det er derfor viktig at eieren beskriver symptomene så detaljert som mulig. Ting som kan være av betydning for veterinæren å få vite, kan være:

Om hunden har hatt adgang til giftige stoffer

-Hundens avstamning og eventuelt sykdom hos søsken

-Er hunden fullvaksinert

-Tidligere sykehistorie, for eksempel operasjoner eller skader eller om hunden har brukt medisiner tidligere

-Fôring og mosjoneringsrutiner

-Tid og sted for første anfall

-Så detaljert beskrivelse av selve anfallet som mulig

-Hvor ofte hunden har anfall

-Er det noen felles faktor som kan ha utløst anfallene

-Hvordan oppfører hunden seg før og etter et anfall

-Hvordan hunden oppfører seg mellom anfallene, om den har forandret personlighet i forhold til før anfallene begynte

Behandling
Epilepsi behandles som regel med krampestillende medikamenter. Det er ofte store forskjeller mellom hvert enkelt tilfelle av sykdommen, og behandlingen må derfor tilpasses hver enkelt hund. Dersom en hund har fått stilt diagnosen epilepsi vil den trenge behandling livet ut.

Hunder dør ikke av epilepsi, med mindre de er gamle og svake eller har svakt hjerte. Ofte er sykdommen en større belastning på eieren enn på hunden.

Kilde: http://www.dyrevebben.no/faktasidene/hund

Patellaluksasjon
Patella, dvs. kneskålen, skal normalt ligge i patellafuren rett foran på bakbeinet, på høyde med kneleddet. Kneskålen skal ikke kunne skyves ut av patellafuren.

Med patellaluksasjon menes den tilstand da patella ikke lenger ligger stabilt på plass.
Den glipper mer eller mindre lett ut av stilling, den lukserer. Dette kan skje på innsiden av kneleddet - medialt, eller på utsiden - lateralt.
Patella luksasjon brukes også om den tilstanden der patella ligger på normal plass, men lett kan forskyves til siden.

Det vanligste er at kneskålen lukserer medialt hos små raser og lateralt hos store raser, men det finnes selvsagt unntak fra denne regelen. Patellaluksasjon er et resultat av feil utvikling av hele bakbeinet,
og en vil derfor vanligvis kunne oppdage lidelsen i ung alder. Patellaluksasjon deles inn i 4 grader,
alt etter hvor store anatomiske avvik som foreligger. Symptomene vil variere fra liten eller ingen halthet,
til det at hunden ikke er i stand til å bruke bakbeina på en skikkelig måte.
Jo høyere grad, jo tydeligere symptomer og jo vanskeligere å behandle.

Medial patella luksasjon
Denne formen for patella luksasjon er den vanligste hos miniatyrhunder.
En kan klassifisere medial luksasjoni fire grader:
Grad1:
Patella ligger på plass, men lar seg luksere på utstrekt ben, og glipper tilbake på plass med en gang. Mange av hundene som har grad 1, forblir symptomfrie. Det er her små avvik fra normal utvikling av bakbeinet. Grad 1 er det vanligvis ikke nødvendig å gjøre noe med mindre hunden er mye plaget av halthet.
Grad 2:
Patella ligger vanligvis normalt, men lukseres lett og glipper ikke tilbake på plass. Den forblir luksert til den legges tilbake på plass manuelt eller at leddet strekkes.Grad 2 kan opereres.
Grad 3:
Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på strukket ben, men lukserer igjen ved bøyning.Grad 3 kan opereres.
Grad 4:
Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. Hunden vil være sterkt invalidisert og ha unormale bakbeinsbevegelser, eller ikke klare å stå på beinet. Ved Grad 4 ser man ofte unormal bæring og funksjon av bakben fra det stadiet da valpen begynner å gå. Ved grad 4 anbefales vanligvis avliving.

Lateralluksasjon:
Lateral luksasjon rammer først og fremst større hunderaser. Lateral luksasjon graderes på samme vis som medial luksasjon. Når det gjelder små hunder som får lateral luksasjon, så oppstår denne luksasjonen på et senere tidspunkt i hundens liv, gjerne i alderen 5 - 8 år. Vanligvis er ikke dette som følge av anatomiske avvik, men som følge av en svekkelse av bløtvev, muskulatur og muskelhinner. Dette vil da kunne føre til luksasjon av patella.
Patellaluksasjon finnes hos de fleste hunderaser. Det ser ut som om tisper er mere utsatt for patella luksasjon enn hanhunder.
En regner patellaluksasjon som en arvelig lidelse. Arvens betydning for denne lidelsen er ennå ikke helt kjent, da det ikke er forsket særlig mye på dette.

Illustrasjoneneviser:
A= Normal Patella. B= Medial Patellaluksasjon. C= Lateral Patellaluksasjon.

1: Patella (kneskjellet)
2: Lårbenet
3: Leddbåndet
4: Leddbåndets feste til leggbenet
5: Medial luksasjon
6: Lateral luksasjon

SYMPTOMER:
Symptomer på Patella Luksasjon kan vise seg svært tidlig, eller forbli uoppdaget til senere i livet. Ett eller begge bakbena kan være rammet. Symptomene er gjerne følgende: Halting, stadige bakbens-lammelser og problemer med å strekke ut kneleddet. Trass i dette, ser man gjerne også at hunden vil stoppe opp for å strekke bakfoten ut bak seg. Dette gjør den for å få patella tilbake til dens naturlige fure. Hunder med mild grad av Patella Luksasjon kan ha bevegelser som små hopp, eller man kan se at de ”hopper over” enkelte steg. Ved å gjøre dette, klarer de å få patella på plass, frem til neste luksering inntreffer. En hund med Patella Luksasjon ser litt ”stiv” ut i benet/bena, og gjør gjerne forsøk på å ”låse” knærne, for å hindre patellaen i å bevege seg så mye. Har hunden Patellaluksasjon kan den stadige ”glippingen” lett utvikle betennelser, korsbåndsskader og forkalkninger i kneleddet. Man kan også risikere at hunden får en leddbånds-ruptur, dvs. at leddbåndet ryker. Dette er meget smertefult for hunden.
DIAGNOSTISERING:
Din veterinær kan lett finne ut om din hund har Patellaluksasjon ved palpering av kneskålene. Hunden står da på sine ben mens veterinæren strekker ett og ett bakben ut bakover, og forsøker å forskyve patellaen (kneskålen). Det kan også taes røntgenbilder for å se etter forkalkninger, samt se graden av eventuelle forandringer i benstillingen.
Det er meget viktig at en undersøker hunden med henblikk på patellaluksasjon, tidligst ved 1-års alder. Det kan være en ide å undersøke hunden igjen ved godt voksen alder. Du bør be om en attest på kneledd-undersøkelsen, da denne dokumenterer patella-status på din hund.
Hunder med patellaluksasjon grad 2, 3 og 4 skal ikke brukes i avl.
Hunder med grad 1 kan brukes i avl hvis den andre er fri for patellaluksasjon.

Anbefalt vaksineregime

Som kjernevaksine til hund anbefales vaksiner mot følgende sykdommer:

Parvovirus infeksjon (canine parvovirus type 1, CPV-1)

Valpesyke (canine distemper virus, CDV)

Smittsom leverbetennelse (canine adenovirus type 1, CAV-1)

Tilleggsvaksiner til hund:

Kennelhoste (parainfluensavirus 2, CPiV 2)

Vaksinen mot kennelhoste anbefales til hunder med økt risiko for smitteeksponering. Det vil si hunder i hundesportmiljø, hunder som deltar jevnlig på utstilling eller hunder som tidvis plasseres i kennel. Det blir opp til eier etter samråd med veterinær å bestemme om det er nødvendig å vaksinere mot kennelhoste.

Eksempel på vaksinasjonsprogram med kjernevaksine:

1. vaksinering ved 12 ukers alder* – DHP

2. vaksinering ved 1 års alder – DHP

Deretter revaksinering hvert tredje år – DHP

DHP = valpesyke (D), smittsom leverbetennelse (H), parvovirus (P)

Eksempel på vaksinasjonsprogram med kjerne-/tilleggsvaksinering:

1. vaksinering ved 12 ukers alder – DHPPi

2. vaksinering ved 1 års alder – DHPPi

Deretter revaksinering årlig med Pi og hvert tredje år med DHPPi

DHPPi = valpesyke (D), smittsom leverbetennelse (H), parvovirus (P), kennelhoste (Pi)

* Valper som kommer fra et miljø med lavt smittepress og som har fått normal tilførsel av morsmelk anbefales ikke vaksinert før ved 12 ukers alder. Dette forutsetter at tispen er tilfredsstillende vaksinert. I enkelte sammenhenger kan smittepresset være høyere enn normalt, for eksempel i kenneler med flere valpekull samtidig og/eller hyppig gjennomtrekk av hunder, eller ved utbrudd av parvovirus. I disse tilfeller vaksineres det mot parvovirus (P) ved 8 ukers alder, og man følger vanlig program fra 12 ukers alder.

Vaksinasjon mot rabies

Det er viktig å merke seg at vaksinasjon av hund mot rabies kun er tillat i forbindelse med utenlandsreiser. Det vil si at det ikke er lov å vaksinere mot rabies hvis man ikke planlegger å reise utenlands.

Kort oppsummering av de nye reglene for vaksinasjon i forbindelse med utenlandsreiser:

Vaksineprodusentens anbefalinger skal følges når det gjelder intervall for revaksinering. Her har det vært mye endringer de siste par årene, og det har vært forskjellige intervaller for de forskjellige vaksinetypene. Per i dag er det en vaksine mot rabbies som er godkjent av legemiddelverket (Rabisin), og denne krever årlig revaksinering.

Valper kan vaksineres fra 3 måneders alder. Det er i utgangspunktet nok med en grunnvaksine, men det anbefales å sette to grunnvaksiner med en måneds mellomrom for å være sikker på å oppnå høyt nok titer ved senere blodprøve.

Eksempel på vaksinasjonsprogram mot rabies:

· 1. vaksinasjon minst seks måneder før utreise
· 2. vaksinasjon en måned etter første
· Deretter revaksinering årlig.

Det er ikke lenger krav til vaksinasjon mot leptospirose. Det anbefales dog å vaksinere mot leptospirose hvis man skal reise langt sør i Europa (f.eks. Spania eller Italia) eller i Øst-Europa.

Eksempel på vaksinasjonsprogram mot rabies-/leptospirose:

· 1. vaksinasjon minst seks måneder før utreise
· 2. vaksinasjon en måned etter første
· revaksinering med 6-12 måneders mellomrom for leptospirose i henhold til anbefaling som gjelder for vaksinen som er brukt
· revaksinering årlig mot rabies

Behandling mot echinococcose (bendelorm) skal utføres i utlandet før innreise til Norge, og må attesteres av veterinær i hundepasset (dette gjelder også hvis reisens varighet er kortere en 10 dager). Echinococcose-behandlingen skal gjentas senest 7 dager etter hjemkomst og være dokumentert i passet av veterinær. Dette gjelder kun enkelte land.